White Nights

White Nights er en stilrein, velregissert og potent nekrolog over en musikkscene, som først nå kan behandles med et overblikk og med ettertanke på hva som skjedde den gang da punk enda var farlig. Rock er fortsatt en del av dagens musikkfauna, men det er stort sett overflaten og stilen som er videreført. Energien, dødsdrivet, og rebelleringen er vanskelig å spore. Rock blir uproblematisk nevnt i samme sleiv som Marion Rav(e)n og Kaizers Orchestra. Et opprør kan vanskelig spores hos den gjengen. Men det er bildene det dreier seg om, ikke musikkbransjen.

Vi blir tatt med på scenen, foran scenen, bak scenen, portretter i miljøet og på den store festen. Bildene er så nære og tette i situasjonene at det luter like mye svette som det lukter fix. Alt er sort hvitt og støyende. Støyende og omsluttende som en forsterker skrudd opp på ellevte trinnet. Det er usminket, rått og vågalt. Andersen plasserer foten solid i tradisjonen, og er like mye en aktør i rocken som han er en observatør. Fotografene som har gitt oss bildene gjennom rockehistorien har en ubestridelig rolle i skapelsen av legendene og ikonene. Gutte- og jenterommet tapetsert med postere og bilder av heltene vitner om dette, og for de som har vært Turboneger fans er Mortens bilder en av grunnsteinene i den visuelle kraften dette bandet har. En profil som har fått titusener av mennesker til å kle seg i denim og seilerhatt, og brøle homoerotiske tekststrofer.

Bildene i White Nights er fra før mobilen fikk kamera. En oppfinnelse som har gjort det vanskelig for en fotograf å tale på vegene av publikum. I og med at alle nå kan ta sine egne konsertbilder. Dette er godt beskrevet i forordet av Turboneger; Happy-Tom. Et forord med bred beinstiling og et sleskt smil, selv med sin beskjedne lengde. Det er vanskelig å se for seg en bok om 20 år med samme autoritet over de kommende tilbakelagte årene. Jeg er redd for at den vil være fylt til randen med klisjeer. Klisjeer som delvis er skapt, og samlet i White Nights.

Nå som det er et rockemuseum under oppseiling på vår utpost i nord er dette et viktig bidrag til historieskrivingen. Dokumenter over alle som tok seg bry med å gjøre Oslos undergrunn levende og pulserende. Fra Leonard Cohen innom Melt Banana, The Residents, Suicide, Nico og Einstürzende Neubauten til hjemlige legender som Turboneger, Gluecifer, Raga Rockers og Jokke og Valentinerne, alle er der og mange flere i denne velfylte og sexy pubmuskelen av en bok.

Raymond Alv K. Egge